Engler uten vinger

Et lite steg videre på veien til Island

2011-03-11T00:39:00.001-08:00

For å kunne arrangere ekspedisjoner til Island for mennesker med psykiske utfordringer og mennesker med fysisk funskjonsnedsettelse selger jeg bøkene
Turglede + Skaperglede = En varm håndstrikket ullgenser.

http://www.birgirsdottir.no/

Lørdag 19. mars vil jeg ha salgsstand på Liertoppen fra kl. 11.00

Jeg er ved godt mot og gleder meg til å fortsette planleggingen av ekspedisjonene.

Kanskje har du også lyst til å reise til Island?

Snart får du muligheten - sammen med en "islandsekspert" planlegger jeg jentetur med mange spennende aktiviteter.

En hverdagshelt - februar

2011-03-11T00:37:00.000-08:00

Jakten på en hverdagshelt - En engel uten vinger

Februar-engelen sender jeg til ei dame som jeg nå har lest om 2 ganger - 1. gang i = Oslo og nå i et ukeblad. Hun er rusavhengig men er nå bestemt på å bli rusfri og er i dag på et behandlingssenter for rusmissbrukere.

Hun er ikke selv klar over at hun blir tildelt månedens engel uten vinger, men jeg håper pakken hun får i posten vil være en oppmuntring på veien til å bli rusfri.

Hun har en utrolig historie og kanskje ønsker hun å fortelle litt om den her.

Jakten på mars-engelen er i gang, så send meg gjerne tips om mennesker som gjør noe for andre, eller trenger en oppmuntring i en vanskelig tid.

Tanker på en lørdag - botox

2011-02-26T00:51:00.001-08:00

Tror du på engler?

2011-02-20T11:34:00.000-08:00

Min blogg er preget av masse engler i ulike former og fasonger. Ja, jeg lar meg begeistre av engler - men ikke englene til Märtha eller kristedommens engler.Sannheten er at jeg ikke tror på disse englene i det hele tatt. For meg er engler et symbol på noe positivt og hyggelig, men jeg har lettere for å forholde meg til engler uten vinger.

Er det ikke rart egentlig - hvor forskjellige vi mennesker er i forhold til dette med troen?
Jeg blir fasinert av mennesker som har en sterk tro og er nysgjerrig på hva som gjør at de tror.

Jeg så en gang programmet Migrapolis som går på NRK. Denne reportasjen handlet om rusmissbrukere i Oslo som solgte bladet = Oslo. Bladet kjøper de for egne penger og selger med en viss fortjeneste - en hederlig og ærlig jobb. Smilende stod de der og spurte høflig om noen ville kjøpe bladet. Det jeg reagerer på er at det var mange som bevisst overså dem og gikk, eller sendte dem et nedlatende blikk. Er det virkelig nødvendig? Selvfølgelig forventer de ikke at alle skal kjøpe bladet, men et lite smil eller et lite nikk koster da vel ingenting.

I desember i fjor var jeg så heldig å få besøke Frankomotunet (Tyrili - et behandligssted for rusmissbrukere)
Det var et fantastisk flott sted med mange flotte mennesker - både de som var elever der og de som som jobbet der. Som de så fint sa det; har du skoa dine i gangen her, ja så er du en av oss. Det var trist men lærerikt å høre om de ulike skjebnene til de som hadde fått rusproblemer. Etter besøket ble jeg enda mer bestemt på å få til ekspedisjoner til Island.

Jeg tror det finnes mange gode behandlingssteder og gode steder for ettervern for rusavhengige.......selv om det helt klart skulle vært flere plasser. Men uansett så møter de rusavhengige store utfordringer etter at de har gjennomgått en behandling og blitt rusfrie. De har gjerne få eller ingen venner, det er vanskelig å få et sted å bo og vanskelig å få jobb.

Ikke så rart egentlig med tanke på hva de i ruset tilstand har påført familie, venner og samfunnet forøvrig av negativ adferd. Jeg ville heller ikke uten videre leid ut bolig til en eksmissbruker. Men det er leit å tenke på at det er nettopp våre holdninger og misstro til dem som kan føre til at de "havner utpå" igjen. Noen får aldri sjansen til å leve et "normalt liv" selv om de har blitt rusfrie, fordi de aldri blir kvitt fortiden.

Jeg har ikke noe godt svar på hva som skal til for å endre dette - annet enn at vi kanskje må prøve å bli flinkere til å ikke dømme og tørre å gi de en sjanse. Hva tror du?

Veien til Island

2011-02-15T00:29:00.001-08:00

Det hele startet med at jeg så TV-serien Ingen grenser som jeg synes var fanastisk flott. I motsetning til alle reality seriene hvor den som er flinkest til å lyve er den som kommer lengst, handlet Ingen grenser om viljestyrke, samarbeidsevne og omsorg. Her var deltagerne avhengig av hverandre og alle at hadde noe å bidra med. Jeg laget en bok – (oppskrifter på gensere og jakker strikket i islandsull) hvor deltagerne fra Ingen grenser stilte opp som modeller. Overskuddet av boka skal gå til ekspedisjoner for mennesker med psykiske utfordringer og fysisk funksjonsnedsettelse.

Alle deltagerne var positive til prosjektet og det var kjempehyggelig å møte dem alle sammen. De var selv så fornøyde over å få være med på ekspedisjonen og ville gjerne bidra til at andre fikk være med på tilsvarende prosjekter.

Neste steg på veien er å finne ut hvem som skal være med (5 mennesker med psykiske utfordringer og 5 mennesker med fysisk funksjonsnedsettelse) og finne ut hvilke aktiviterer det er aktuelt å være med på. 1. ekspedisjon er planlagt skal være i midten av august d.å.

Mer om boka

http://birgirsdottir.dev.dpbeta.com/shop.asp